Torgrim Eggen, «De voldsomme årene» 

De voldsomme årene av Torgrim Eggen Dette er pubertet:

Da S. var liten, var hun eventyrprinsesse med lange, lyse korketrekkerkrøller. Slik ville hun helst kle seg også. Vi hadde et nært og kjærlig forhold med mye tøys.

Da hun var elleve-tolv begynte vi å snakke om hva vi hadde i vente. «Du kommer ikke til å ha lyst til å gifte deg med pappa lenger,» sa jeg. «Tvertimot, du kommer til å avsky meg og alt jeg står for.»

Det trodde ikke S. noe på.

Så kom forandringene, og de var voldsomme. Håret ble mørkere, så begynte det å anta alle slags farger. Nå gikk hun helst i jeans og Doc Martens, gjerne med Misfits- eller Mayhem-T-skjorte.

De mørke klærne speilet tvangstanker og angstproblemer. Besøk hos BUP. Hun tålte ikke lenger at jeg berørte henne. Tøyset fortsatte, men kanskje mer krampaktig, som en slags redningsbøye i forholdet. Alt mulig rart kunne virke sårende. Å snakke om hva hun egentlig følte, hvordan hun hadde det, var tabu.

Vi klamret oss til det vi hadde felles, som var nerdeting, filmer og musikk. Sommeren før hun begynte på videregående, som var den første covid-sommeren, kjøpte jeg en lilla SX bassgitar til henne. Jeg var femten da jeg begynte å spille bass, jeg også.

Nå er S. atten og russ. Man merker at det er en stabilisering på gang, at hormonene har gjort sitt verste. Jeg får klemmer igjen. Underveis har et helt nytt individ blitt skapt. S. heter nå S., som er et guttenavn.

Dette er også pubertet:
Det er høysommer. På furugulvet i en hytte ved sjøen ligger fem tenåringer, tre

gutter og to jenter, oppå hverandre i en haug. De er som maur som myldrer. Ingen ligger stille, det er ikke vitsen med denne leken. Poenget er å få pyramiden til å kollapse. Snart kommer en sjette og kaster seg på toppen.

Solvarm hud møter solvarm hud i ekstatisk friksjon. Pyramiden kollapser, og de bygger straks en ny. Jenta som for øyeblikket ligger underst, og har langt, solbleket hår, åpner munnen og skriker i en blanding av smerte og fryd. Snart skriker alle sammen.

Etterpå er de litt flaue og skamfulle. Det er en skam man kan gjette er todelt. Dels var det temmelig barnslig, det de nettopp holdt på med. Dels har denne hemningsløse kroppskontakten en kjerne av noe mørkt og vilt, noe som sprenger grenser og utfordrer tabuer. Noe de nærmeste årene skal komme til å dreie seg om.

De er tretten år nå.

«Ungdomstiden er farlige tider, med skjørhet og kraft,» skriver psykiater Finn Skårderud.

«Vi er uferdige og sprekkeferdige, så skamfulle og skamløse og så umodent bråmodne. Selvfølelsen kjører berg og dalbane mellom allmakt og avmakt. Manglende erfaring gjør at vi ikke vet hva vi gir oss i kast med. Hadde vi hatt innsikten, hadde flere nølt.»

Cathrine Wessel har arbeidet i åtte år med utstillingen «Wildflowers», som både er et kunstprosjekt og et forskningsprosjekt. Hun har dokumentert en gutt, Mathias, gjennom alle tenårene fra 13 til 20 år. Han opptrer som midtpunkt i en skiftende krets av jevnaldrende venner. Det er sommer på alle bildene, som er tatt på en øy i skjærgården.

Effekten er nesten hypnotiserende, som en animasjonsfilm om kroppslig og mental utvikling. Som de fascinerende stop motion-filmene du har sett av blomster som springer ut. «Visst gör det ont när knoppar brister,» som Karin Boye sa det i 1935, et tjuetall år før vi oppfant tenåringen som individ i vår kultur.

Det er overhodet ikke rart at tenåringer, når de skal uttrykke seg politisk eller kulturelt, står fram som ekstreme, utålmodige og revolusjonære. Noe annet ville vært mystisk. Det som foregår i kroppen og sinnet på dem er ikke evolusjon, men revolusjon. Cathrine Wessel prøver å fange det fysiske i denne revolusjonen, men er også på jakt etter det emosjonelle. Hun går nærmere og leser hva blikkene har å fortelle. De utvikler seg også, fra det barnslige, naive og spørrende til det trassige og sårbare, til de blir ladet med erfaring: nå vet jeg, og det er bare mitt.

Sentralt i prosjektet er et gruppebilde i badetøy, som er tatt fra samme sted på samme svaberg med ett års mellomrom. De stiller seg opp foran et storformatkamera på stativ, nesten litt høytidelig. Fra bilde til bilde ser vi dem vokse i utakt. Jentene skyter i høyden og får pupper og former, mens guttene fremdeles er barn. Så kryper de langsomt etter, tar jentene igjen og vokser forbi. Nesene blir større. De får muskelmasse.

Kunstnere har utforsket dette grenselandskapet før, selvfølgelig. Vi tenker for eksempel på Edvard Munchs maleri «Pubertet». Hun sitter helt stille. Cathrines greie er å fange bevegelse.

Det gjør hun gjennom å bevege seg foran, bak og mellom ungdommene med det dokumentariske Leica- eller Pentax-kameraet helt til de glemmer henne og tankene går andre steder. Hun blir usynlig, en flue på veggen.

Leicaen kaller Cathrine — som har bodd så lenge i USA at norsken hennes kan minne om influenser- og tenåringssnakk — for «the kissing camera». «Den er stille, og jeg kan gå nærmere uten at det tar oppmerksomhet. Den er et fantastisk følsomt instrument.»

Veldig mange av bildene viser fysisk lek. Ungdommene tar ustanselig på hverandre. De bryter, knuffer og dytter, herjer og tøyser, klyper og kiler, rett som det er ender de altså i en stabel oppå hverandre, mens alle omkommer av latter. To av guttene, 17 år nå, stanger mot hverandre i en perfekt imitasjon av unghjorter som strides. Under ligger det uuttalte alvoret, som er en forsiktig seksuell utprøving.

«Jeg tror Covid var en større katastrofe for den generasjonen tenåringer enn vi er klar over,» mener Cathrine. «Den fysiske kontakten er så utrolig viktig. Huden er vårt største sanseorgan.»

Cathrine Wessel (1962) har vært fotograf på heltid siden 1980-tallet. Fra midten av åttiårene etablerte hun seg som fotograf og fotoassistent for en rekke store navn i New York City. Cathrine har tatt reklame- og motebilder, portretter for magasinartikler, reportasjefoto og konsertfoto. Blant oppdragsgiverne kan vi nevne Elle og Vogue, Rolling Stone, Spin og Condé Nast Traveller.

«Wildflowers» hviler altså på tre tiårs erfaring og hardt arbeid for å tilfredsstille verdens mest kresne oppdragsgivere. Cathrine er til fingerspissene profesjonell. Det er derfor utstillingen er så konsistent i all sin smittende glede og bevegelighet.

«Jeg er veldig bevisst hva slags kameraer jeg velger, hva de har av iboende egenskaper. Alle bildene er analoge. Jeg har gjenoppdaget fotografiets verdi i prosessen, i kornstrukturene, lyset og de kjemiske reaksjonene som skjer under fremkalling. Det er noe håndverksmessig og taktilt med å jobbe analogt. Her kjenner jeg meg selv best. Jeg jobber intuitivt, og jeg må føle det i hjertet hvor bildet sitter.»

Det er tydelig at fotografens stemme taler gjennom kunst- og forskningsprosjektet Wildflowers.

Tilbake til Wildflowers.